Au revoir, goodbye, aufwidersehen, Hadebra

Da var det slutt, så kjære fans nå er det på tide at jeg forlater dere.

Dette er den siste oppgaven i en reise av en bloggkarriere og dagens tema var å fullføre sirkelen og se tilbake på det vi skrev i første blogginnlegg, om hvordan forventningene vi hadde i starten av kurset har innfridd.

Dette semesteret har lært meg en del, jeg syntes det å dele eksamen opp i mange mindre refleksjonsoppgaver har vært en morsom og engasjerende måte å komme seg gjennom pensum på – også i en blogg! Jeg har også nok en gang lært leksa om det å disponere tid. For mens jeg i starten av semesteret var fast bestemt på at jeg skulle følge oppgavene og publisere hver uke, ble dette  til et tomt løfte til meg selv. Så her sitter jeg da, nok en gang full av anger over min egen latskap og evne til å utsette ting til siste liten. Og som jeg skrev – kvalitet tar tid, så jeg håper virkelig jeg har klart å gjøre mitt beste for at hvert eneste innlegg på denne bloggen er preget av kvalitet, og ikke kvantitet.

Men jeg har syntes det har vært interessant og har spesielt likt å skrive om nettjournalistikk, og ser for meg at dette er noe jeg kunne tenke meg å se på senere – når det er min tur til å begi meg ut på nye eventyr i form av bachelor – og masteroppgaver.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si dette, men 250-500 ord har vært altfor lite spillerom for meg, jeg blir fort revet med og fingrene mine løper over tastaturet! Så dette har vært en stor utfordring for meg! Kanskje det å skrive er mitt kall?

I mitt første innlegg skrev jeg at jeg ønsket å bruke dette og se på det med et samfunnsvitenskapelig og organisasjonsteoretisk perspektiv. Og jeg har faktisk lært mye om meg selv, for jeg har hele tiden tenkt hvordan det ville sett ut hvis en statsviter hadde sett på disse temaene, istedenfor medievitere?

Alt i alt har dette vært både spennende og gøy, og jeg føler når jeg ser på læringsmålene at: Ja, dette er noe jeg faktisk, med hånden på hjertet, kan si at jeg kan! Og tror nok også jeg kommer til å bruke det jeg har lært her sammen med det jeg allerede kan som statsviter. Og hvem vet – kanskje jeg også kommer til å bygge videre på dette slik at det blir en bachelor til?

Så da vil jeg bare takke for meg, og håper at det har vært like spennende for dere der ute å lese bloggen min, som det har vært å skrive den – og kanskje skriver jeg her igjen en vakker dag.

Bilde tatt 04.12.14 kl. 17.51 #3

God sommer

– E

Advertisements

«Gå ned 20 kilo med denne rare frukten»

I sin bok «hva er internett» fra 2005 skriver Gisle Hannemyr følgende:

Internett ble opprinnelig konstruert som et forskernettverk. Sikkerhet var aldri en prioritert del av designen. I stedet ble nettet utviklet med tanke på samarbeid, utveksling av informasjon og effektiv deling og fordeling av ressurser.

Dette sier han helt i slutten av kapittel 3 hvor Hannemyr legger frem en rekke fallgruver og nettvettregler før han skriver dette.

Og med å ha lest dette skjønner man kanskje at man skal være kildekritisk. Og spesielt på sosiale medier bør vi være kildekritiske. Her kan alle legge ut akkurat det de vil legge ut. Derfor er det viktig at man – som med alle andr ting vi kommer over her i livet, har noen forhåndsregler. Og når sosiale medier brukes i så stor grad i de aller fleste ledd i samfunnet – er det viktig at vi er kritiske og ikke klikker oss inn og tror blindt på alt vi leser.

Som for eksempel overskriften på dette blogginnlegget – dette er noe jeg har sett mye av på sosiale medier, selvfølgelig går du ikke ned 20 kg av en rar frukt som på magisk vis brenner bort alt magefettet ditt! Her gjelder det vel bare å bruke sunn fornuft?

I artikkelen til forskning.no fra 2014 som handler om nettopp dette, å bruke huet – slik jeg har forstått det ihvertfall!

”det kan gå riktig galt når mange mennesker forholder seg ukritisk til informasjon de har fra et sosialt medium”.

Skriver Niels Ebdrup. Men når noe blir postet og delt på facebook, er det ofte våre venner og bekjente som har likt og delt dette, og det er kanskje derfor vi ikke er så kildekritiske til dette som vi egentlig burde. Vi stoler jo på vennene våre, og det er vanskelig å være kritiske til det de skriver.

De fleste av oss er ikke dumme, og vet at vi ikke er utvalgt som den heldige «vinneren» av en iphone 6 fordi vi helt tilfeldig har klikket oss inn på en tilfeldig, lite legitim side. Og vi burde være like kritiske til det som publiseres i sosiale medier, som det vi er mot dette. Vi kan IKKE slippe ned skuldrene! Falske konkurranser som bare har som baktanke å svindle deg og er ute etter personopplysninger, og falske facebookprofiler med anbefalinger om produkttesting sprer seg som ugress på sosiale medier. Sladder og usanne rykter er også en stor del av innholdet idag. Og det er nettopp fordi det er så enkelt å publisere det der, alle er jo der!

Tilbake til Hannemyr, som sier at man med en liten dose med sunn fornuft på internett skal klare å styre unna farene. Nå ble denne boken skrevet i 2005 og det er mye som har skjedd siden dette, men det er ikke noe mer enn det som skal til på sosiale medier heller – en liten smule sunn fornuft.

Så mine tips til «rookies» på sosiale medier er å ta alt man leser med en klype salt, om det ser ut til å være for godt til å være sant, så stemmer som regel det. Du finner fort ut hva som er legitimt og hva som ikke er det.

– E

mlp-internet-in-a-nutshell-oboe_player-31637957-500-653

Kjære Fredrik Devon

Etter å ha lest kronikken din om hvordan mediene blir banalisert, ble jeg sittende og tenke litt. I kronikken din skriver du bare om de negative sidene ved nettjournalistikk. Og etter at jeg har tenkt en stund, på om det bare er negative sider med det, måtte jeg konkludere med NEI! For det er så mange muligheter i nettjournalistikken:

Tidligere har jeg snakket om kvalitetsjournalistikk, klikkjournalistikk og hvordan hverdagen til journalistene har forandret seg. Og jeg tror nå, etter mange refleksjoner med meg selv, at vi har litt godt av begge deler! Det er klart det er viktig å lese de «viktige» tingene, tingene vi lærer noe av. Men av og til trenger hodene våre en liten pause fra alt det intellektuelle, og trenger å lese om «topp 15 tindermoments». Vi trenger artikler uten det vanskelige språket av og til, med enkel setningsoppbygning og enkel underholdning. Disse artiklene uten de store vanskelige ordene gjør det mulig for «mannen i gata» å lese seg opp på artikler som omhandler de viktige temaene, på en måte de fleste kan forstå det på. Og denne «mannen i gata» leser seg opp på dette på smarttelefonen eller nettbrettet sitt.

Sjokkert?

Det at den gode gamle papiravisen taper mot mobilen burde vel egentlig ikke komme som noe sjokk på noen. Som jeg også har skrevet tidligere – krever vi som lesere at nyhetsbildet hele tiden er dynamisk. Vi vil også se en originalitet. I 2013 lanserte VG barnehagegranskningen. Dette var gravende og utforskende journalistikk som på en enkel og original måte ble fremstillt på vg sine sider, og med kommentarfelt ble saken enda mer spennende å følge med på, fordi, kjære Fredrik, det er også mange fornuftige meninger og erfaringer som blir delt i disse diskusjonene. Mye tull ja – men når vi siler ut tullet kan man faktisk lære en del av andre mennesker, og ikke minst, journalistene kan lære en del.

Selvfølgelig er jeg enig med deg i at det blir litt mye av: slik tjener du mer, hva tjener naboen din, hvor mye kostet nabohuset, vinn 1 million, hadde sex i bil. Mye mas, men dette resulterer også i mange klikk for nettavisene.

Og for deg som kanskje vil lese artiklene med de vanskelige ordene, og med den utforskende journalistikken kan det hende du finner lykken med å scrolle litt, eller betale noen kroner i måneden for å få tilgang på artiklene som ligger gjemt inne på for eksempel VG+ eller liknende, som alle de store avisene tilbyr, nasjonale som lokale.

Selv syntes jeg at det har blitt litt mange klikksaker, men at nettmediene bare er akkurat passe banalisert.

– E

Annerledes arbeidsdag over natten

Nå har vi kommet veldig langt i dette prosjektet og frem til nå har jeg fått lov til å reflektere over alt fra hypertekst til samfunnsmessige problemer overgangen til den digitale platformen har ført med seg.

Og nå er det hvordan arbeidshverdagen for journalister har forandret seg etter digitaliseringen som står for tur.

Personlig har jeg ingen erfaringer med det å være journalist, verken da det bare var papiraviser som gjaldt, eller nå når du får artiklene dine inn på smarttelefonen, og har da heller ikke måttet kjenne på hvordan journalistene har kjent på det at arbeidshverdagen deres endret seg over natten. Men som en veldig digitalisert og kravstor person kan jeg godt se for meg at presset på journalistene er store.

Jeg med flere er digitaliserte og «på nett» døgnet rundt, nettavisen sjekkes kanskje flere ganger om dagen, og vi forventer at innholdet på siden er annerledes enn da vi sjekket den for et par timer siden. Vi vil at det skal skje noe nytt hele tiden, og dette fører også til at journalistene må finne på noe nytt flere ganger om dagen

I papiravisens gullalder hadde journalistene en, kanskje to-tre saker de måtte skrive innen en deadline – som kom på trykk i avisen dagen etter. Ikke noe mer å gjøre med det – når det var gått i trykken var det publisert og ingen forventet noe mer før det kom en ny avis dagen etter.

Dette gjør at journalistene alltid må være på. Det ser også ut til at det har endret journalistenes forhold til kilder, man trenger vel strengt tatt ikke kilder mer – man kan bare referere til en annen avis,  hvordan sakene legges frem, og hva slags innhold sakene faktisk har. De aller fleste har ikke lenger tid til å drive med utforskende og gravende journalistikk.

Også hvordan et mediehus arbeider har blitt annerledes, nå kommer de aller fleste nyhetssakene fra nyhetsbyråer som reuters, og mediehusene formidler bare disse sakene videre – det har rett og slett blitt en slags klipp og lim virksomhet. Journalistene har også fått større nærhet til leserne gjennom kommentarfelt på artiklene og via blogger. Og dette skaper større muligheter for diskusjon – og arbeidsdagen til en journalist har kanskje også blitt mer turnusbestemt, i og med at det forventes av nettavisene at det postes noe med en gang noe skjer.

Så for å konkludere kan vi si at det er liten tvil om at digitaliseringen har påvirket journalistikken fra hvordan vi kjente den for noen år siden. Leserne har større krav til journalistene og avisene enn før, og dette former det vi kjenner som journalistikk i dag. Nå er det bare spennende å se hva fremtiden vil bringe!

– E

Liker best analsex

Når jeg leste dagens oppgave og skulle klikke meg inn på den relevante artikkelen, lo jeg godt av artikkelens tittel, som også ble tittelen på dette blogginnlegget. Og artikkelen tar også opp et tema som er veldig relevant idag, og som jeg også syntes jeg pratet litt om i forrige innlegg. Om dette med våre klikkvaner på internett. For som det stod i artikkelen så var det langt flere som hadde klikket seg inn på artikkelen som hadde tittel som omhandlet analsex, enn artikkelen «ministern – tilsätt over havarikommisjonen». Faktisk hele 10 ganger så mange foretrakk å lese om analsex fremfor artikkelen om havarikommisjonen i Sverige

I artikkelen «liker best analsex» skriver Jan Zahl at vi har akkurat det samme problemet her i Norge, for mens vi ønsker å fremstå som intellektuelle mennesker, og sier at det er mer sannsynlig at vi klikker oss inn på saker med gravejournalistikk – viser klikktallene det motsatte! Vi er mer interessert i å klikke oss inn på saker som har stikkord som sex eller pupper.

For ting har jo forandret seg siden den gang alle leste artiklene i en trykket avis. Da det var kvaliteten, de kritiske journalistene, god tekst og gode bilder som var viktigst. I dag måler nettavisene «suksess» i hvor mange som klikker seg inn på de forskjellige artiklene, og skriver da etter hva vi i publikumet ønsker. For hadde ikke vi klikket oss inn på artiklene om paradisedeltakerne som har fått silikon for endte gang – hadde heller ikke avisene skrevet om det.

Så dette er vårt ønske som journalistene oppfyller, det kan godt tenkes at de mye heller vil skrive artiklene med det kritiske blikket der de har brukt år og måneder på å forberede seg, men det får ikke klikk. Så før vi klager på journalistene må vi ta en titt på våre egne klikkvaner først, for det er vi som former nettavisene, og da er det også oss selv vi klager på når vi klager på de dårlige artiklene til VG.no, det er jo dette vi vil lese!

– E

Kvalitet fremfor kvantitet…..eller?

Jeg har lyst til å åpne dette innlegget med min fascinasjon for rosablogger, for når ble vi mennesker så satt tilbake at vi syntes det ble mer interessant å lese hva en 19 år gammel jente kjøpte når de var i Oslo enn å lese kronikker fra mennesker som har opplevd tortur, fått kjenne hvor forferdelig verden er på kroppen?

Skjermbilde 2015-04-09 kl. 11.16.40

Er dette det nærmeste vi kommer samfunnsengasjerte?(skjermdump )

Har nå lært mye og fått mye input etter å ha lest artikkelen til David Carr her. I artikkelen refererer Carr til en rekke kjente og mindre kjente aktører innenfor feltet nettjournalistikk. Det er viktig for han å få frem hvor stor makt de sosiale mediene, og da spesielt Facebook, fremdeles har. Man kan vel si at Facebook kan kontrollere lesertallene fordi nettavisene er så avhengige av nettopp lesertall via Facebook. Facebook åpner også opp større muligheter for diskusjon ved at nettavisene ofte har åpne diskusjonsforum under artiklene der man også deler det man diskuterer på facebook.

Det som også kan gjøre journalisten mer åpen for kommentarer og innspill er bloggverktøyet. En blogg er også en god måte for journalisten å bygge opp under sine kilder – den eneste ulempen for en journalist med blogg, er i følge Bradshaw at den er tidkrevende. Bradshaw skriver mye om dette i sin FAQ.  Her legger han frem en rekke fordeler og ulemper og hva fremtiden til journalister med bloggere er. Om dette skriver han:

I would say much the same as journalism itself: there’s an increased interest in data, curation, analytics, and video. As we learn what works, we’ll do more of it

Altså mener Bradshaw at hvis vi finner ut at det fungerer, skal vi selvfølgelig gjøre mer av det. Og han konkluderer også med, at stadig flere journalister blogger nå enn før

 

Klikkjournalistikk

Som jeg nevnte er det flere som vil vite hva tenåringer med silikon skriver, enn å lese appeller om terrorisme og innlegg om statsbudsjettet. Dette viser at nettjournalistikken har gått i en retning der vi klikker oss selv dummere. Da jeg klikket meg inn på vg tidligere idag stod det heldigvis øverst om 9 april, hadde ikke dette vært hovedoppslaget i vg i dag (9 april 75 år etter tyskernes okkuppasjon av Norge) hadde jeg blitt skuffet, men lenger ned, kommer den masseproduserte journalistikken. Her kunne man lese om tobarnsmoren som har blitt bodybuilder (?), en annen tobarnsmor har spillt inn sexvideo med hele familien til stede. Og selvfølgelig hva som skjedde i gårsdagens episode av paradise hotel. Selvfølgelig vil jeg jo karakterisere vg litt som en «sladreavis», men uansett! Tusenvis – kanskje hundretusenvis av nordmenn klikker seg innom vg hver dag – er det slikt vi egentlig burde lese om? Er det gårsdagens paradise hotel sex som burde være samtaleemne jobb? Men det er ikke journalistenes skyld! Vi vil lese om paradise, journalistene skriver om det vi vil lese.

Etter litt «googling» etter en journalist som kritiserer klikkjournalistikken – og jaggu fant jeg det også, Flott!

Kanskje er jeg litt over gjennomsnittet normativ i dette innlegget, men dette er noe som virkelig engasjerer en dokumentarelsker som meg!

Det var det,  håper også at det blant dagens 17 åringer finnes en som heller ser en dokumentar  enn gossip girl en torsdags kveld – eller  leser en bok!

– E

HYPERtekst?!

Hva er hypertekst?

Definisjonen på hypertekst er at tekster eller elementer i tekster blir koblet sammen ved hjelp av elektroniske lenker. Vi kan enten legge hypertekst som lenker til relevante saker til for eksempel en avisartikkel for videre lesning og sammenheng eller man kan arrangere stoffet i en ikke-lineær struktur. Begge former opptrer som en opplæsning av den lineære strukturen men første type legger opp til mer fast struktur enn det andre type gjør

Skjermbilde 2015-03-11 kl. 12.48.15

Skjermdump fra Bergenfest.no – hvor det er hyperlenket  videre til sider der man kan kjøpe de ulike typene billetter

Jeg skrev også en del om hypertekst i mitt forrige innlegg som handlet om nettmediets potensial som du finner her, dette fordi jeg syntes at hyperteksten er en viktig brikke i nettmediet og hadde vi ikke hatt hyperteksten hadde det vært vanskeligere for oss å manøvrere oss rundt på internett. Mange sider kunne nok ikke eksistert uten hyperteksten.

Noen muligheter, men også noen utfordringer

Hypertekst gir økt leserengasjement, dette på grunn av at det blir gjort en brukerstyring, leseren må selv klikke og velge hvilke lenker han eller hun velger å trykke seg inn på. I hyperteksten styrer form innhold – nye former gir nye rammer for virkelighetsbeskrivelsen. Vi får også en høyere grad av objektivitet fordi hyperteksten gir mulighet til å legge inn flere synspunkter på en sak. I tilleg til at vi kan legge inn i for eksempel i en avisartikkel hypertekst til hva som har skjedd før denne saken, som gir lesere som ikke har forkunnskapene de trenger for å sette seg inn i saken de leser om.

 

Oppsummert kan vi si at hypertekst gjør vår hverdag på internett både enklere og mer ryddig. Vi kan lett finne informasjonen vi leter etter, og uten hyperteksten hadde det vært vanskelig å få til nettsteder som google som henviser videre til andre nettsteder, og VG kunne heller ikke hatt et like oversiktlig oppsett med henvisning til saker videre, både internt på VG og på andre lokale og internasjonale aviser som har skrevet om samme sak

 

– E